Döda fallet
Geopark Indalsälven Döda fallet
Synlige spor av vannets slitasjekraft
- juni 1796 prøvde Magnus Huss å lede vannet forbi Storforsen-fossen. Det gikk ikke som planlagt, og Ragundasjön oppstrøms ble tappet i løpet av bare noen timer. Det som ble igjen var en død foss, Döda fallet, og et omtrent 800 meter langt tørt elveløp, en canyon. Döda fallet er geoparkens knutepunkt. Her er det restaurant, besøkssenter, brede treramper, asfalterte grusflater, natursti og piknikområder.
Remmen Storforsen hadde lenge vært et problem. For skogseierne som bodde oppstrøms fossen, var problemet at tømmer ikke kunne fløtes ned til sagbrukene ved kysten. Tømmeret ble knust i det 30 meter høye fallet og ble til massevirke. Et annet problem var at laksen i elva ikke kom seg opp fossen, så fisk kunne bare fanges nedstrøms. Det var også et ønske om å skape en vannvei fra Østersjøen til Storsjön.
Magnus Huss – også kjent som Vildhussen – ble leid inn for å løse problemene ved å grave en kanal forbi Storforsen. Han begynte å grave kanalen i en rygg som heter Remmen (se kart). Remmen var 65 m høy og 300 m bred og lå tvers over den nåværende dalen. Oppstrøms grenset ryggen til stranden av Ragundasjön ved Sandviken.
Det Vildhussen ikke visste, var at ryggen ikke bare besto av sand og grus. Jordtypen silt fantes også her. Når silt blir mettet, mister den all stabilitet og blir like løs som grøt. Det Huss heller ikke visste, var at Remmen hvilte på en dyp kløft, et eldre elveløp. Han hadde trodd at de måtte sprenge bort et stykke berg for å få vannet til å strømme gjennom kanalen.
Natten til 6. juni 1796 brast ryggen, og hele Ragundasjön ble tappet i løpet av noen timer. Storforsen ble Döda fallet, og Indalsälven fikk et nytt løp. Ryggen ble vasket bort, og et helt nytt landskap ble skapt.
Lokängarna Der Indalsälven nå renner, lå tidligere de fruktbare Lokängarna-engene. Her hadde bøndene i Västerede slåttemarkene sine.
Da Ragundasjön ble tappet, vasket den fossende vannmassen bort engmarkene. Det som ble igjen, ble dekket av grus, sand og silt som vannet førte med seg. Resultatet ble tørr, næringsfattig jord. I dag vokser det mest furu her. I katastrofen gikk også 16 høyfjøs tapt. Det samme skjedde lenger nedstrøms. Fjøs, brygger, sagbruk, møller og fiskeplasser ble ført med vannet. Skadene katastrofen forårsaket, var enorme.
Elveløpet Det mest markante trekket i Döda fallet-området er det stort sett nakne elveløpet. Her bruste Storforsen før Ragundasjön forsvant. Den gangen hadde innsjøen hatt utløpet sitt her i over 7 000 år. Fordi store deler av området er tørt, kan du se virkningene av det strømmende vannets kraft, den mest eroderende prosessen i verden. Her er det polerte bergflater, store blokker, kulp og ikke minst jettegryter. I elveløpet strømmet også enorme mengder av isbreens smeltevann frem i mange år og slipte ned berggrunnen.
Blokkfeltet Strømmende vann har ført bort alt finere materiale som sand og grus fra området. Det som er igjen i elveløpet, er de store blokkene som vannet ikke klarte å transportere bort. Ikke engang de kraftige strømmene i Storforsen klarte å flytte dem.
I 2020 oppdaget forskere en tidligere ukjent prosess som kan forklare dannelsen av et så stort blokkfelt som du kan se her. Hvis du er interessert, kan du lese mer her: Newly discovered process behind ice-age landforms.
Jettegryter I det tørre elveløpet ved Döda fallet er det flere grunne fordypninger i berggrunnen. Noen er små og andre store. Noen er dype og andre grunne. Fordypningene kalles jettegryter. De ble dannet av strømmende vann som hullet ut berggrunnen. Små steiner, grus og sand virvlet rundt i vannvirvlene lenge og boret ut hullene i berget. Samtidig ble jettegryten polert så den ble glatt og fin. I noen gryter ligger en glatt, eggformet stein, kalt løperstein. Folk trodde før i tiden at jettene brukte grytene til å koke i. Derfor kalles de jettegryter.
Kulp Nedenfor det som var Storforsen-fossen ser du noe som ligner store, runde boller. Dette er kulp, eller kjelekjeler som de også kalles. Det var her fossen landet med full kraft og grov ut berggrunnen. Etter hvert som bergveggen i fossen ble slitt ned, flyttet fossen seg sakte oppstrøms. Nye kulp ble da dannet. Derfor kan du se flere kulper i varierende avstand fra kanten av fossen.
Lintjärn Det var ved Lintjärn at canyonen begynte å ta form for over 7 000 år siden. Det var her fossen ble født som senere skulle bli Storforsen 800 m oppstrøms. Fossen arbeidet seg sakte bakover gjennom berggrunnen. Det strømmende vannet slipte ned berget slik at det ble dannet bratte, loddrette vegger i løpet. Her har berggrunnen mange sprekker. Dette gjorde det lettere for vannet å skape virvler som sammen med grus og sand polerte ned berget. Om vinteren, ved lav vannstand, kunne vann som samlet seg i sprekkene fryse til is og bryte løs mer stein. Alt dette sammen har formet canyonen.
Canyonen Ragundasjön ble dannet for 7 600 år siden da landhevingen løftet bergterskelen ved Döda fallet så mye at innsjøen ble skilt fra Ragundafjorden, som den gang var en del av Østersjøen. Innsjøens utløp var ved denne bergterskelen, og her ble det dannet en foss som ble stadig større etter hvert som landhevingen fortsatte. Vannets kraft til å bryte ned berggrunnen avhenger av mange ulike ting. For eksempel påvirkes erosjonen av mengden sand, grus og stein som føres med i strømmen, hellingen på grunnen og hvor hard berggrunnen er. Canyoner er uvanlige i Sverige fordi berggrunnen vår stort sett er hard og vanskelig å slite ned.
Herkulesgruvan Herkulesgruvan er et gruvesjakt på omtrent 10 meter. Det de håpet på var sølv, men i stedet fant de grafitt. Gruven er fra midten av 1800-tallet, men ble aldri en suksess og ble stengt ganske raskt. Årsaken var at mengden mineral var altfor liten til at videre gruvedrift var lønnsomt. De rustbrune stripene i berget er jernavleiringer.
Berget ved gruven har begynt å forvitre, og det har skjedd flere ras. Gruven er derfor stengt for besøkende av sikkerhetsgrunner.
- Geopark Indalsälven AB C/o Ragunda kommun, 844 21 HAMMARSTRAND
Er dette din bedrift? Overta den for mer synlighet